Sida sist

Jeg prøver virkelig å unngå å tenke på at byen jeg har vært i er verdens største. Ikke mindre enn 37 millioner befinner seg i området. Det er mange folk. Tredve fargerike nordmenn med sekk på magen og ryggen vakte likevel oppsikt og var til stor fascinasjon for japanerne vi møtte på. Jeg er glad vi kunne spre litt glede.

 

Hiroshima, Kyoto og Tokyo sto på agendaen. Jeg føler meg tom for ord når jeg skal beskrive disse, for det er så altfor mye å beskrive. Å komme til et land på størrelse med Norge, men med omtrent hundreogtjuefem millioner flere innbyggere resulterer i en ting, kultursjokk. Og jeg skjønner godt at japanske turister i Norge opplever det samme. Hjemlengselen min starta her.

 

Hiroshima var fint, trist og artig. Denne ”småbyen” med bare et par millioner innbyggere viste sin triste historie på Fredsmuseet. Vi hadde kulturell workshop, ble kjent med Lappy klubben, var på middag hjemme hos japanske familier (og engelsk er lite utbredt her, så det var mildt sagt interessant) og ble godt kjent med byens lokale sake på baren Otis.

 

Selv om landsby tilværelsen passa meg ganske bra, måtte vi videre til Kyoto , som er landets tradisjonelle hovedstad. Vi sov på golvet, opplevde japansk bad og drakk øl i de framlagte kimono/kåpe-greiene. En lørdagskveld fikk vi servert et tradisjonelt japansk måltid, og jeg kan nå krysse av blant anna rå blekksprut på lista over rar mat jeg har smakt. Det andre vet jeg ikke hva var. Kanskje like greit?

 

Men fra Kyoto til Tokyo. Shinkansen fikk oss fram på sekundet. En fascinerende ting med Japan er tidspresisjonen. Står det at man skal være i Tokyo kl. 14.52, ja, da er man der 14.51.50 og kjører igjen 14.52. Jeg skjønner godt at lærerne var stressa for å få oss ut av toget, for det var jeg også.

 

Selve byen var og er enorm, men utrolig strukturert. Farge- og tallkoder på det meste ga en bystruktur jeg ikke tror vi kommer til å se andre plasser enn i Tokyo.  Det var lys, folk og bygninger absolutt overalt, men jeg overlevde.

 

Neste stopp på turen var tilbake til virkeligheten, Australias Cairns. Her fikk vi oppleve kontrasten til Japan, plass. Vi rafta på ei elv gjennom regnskogen (f-a-n-t-a-s-t-i-s-k!) og snorkla to meter over Great Barrier Reef. Jeg blei, som de fleste andre, solbrent og fikk et skikkelig interessekick for marinbiologi.

 

I Brisbane viste det seg å være sol og varmt, det så i allefall sånn ut fra innsida av biblioteket. Her oppholdt jeg meg fra morgen til natt og det gjorde meg ingenting å reise igjen. For å se på noe anna. Så nå befinner jeg meg på New Zealand, i Auckland. Vi var en gjeng som leide bil og kjørte sørover, gjennom et sted vi aldri lærte navnet på og kaller det Rorbua, til Taupo. I Taupo skreiv jeg oppgave og reiste nord igjen til Auckland.

 

Hvorfor reiser jeg til New Zealand for å skrive oppgave, lurer du kanskje på. Jo, jeg har et godt svar. For turen var bestilt tidlig i høst, en tidagers tur, så jeg reiser tilbake til Brisbane den 25. Og dette var i boks før jeg visste hva som kom til å skje på lørdag. Da kommer Mattis til Brisbane og jeg gleder meg sånn! Derfor oppgave. Det gjør ingenting.

 

(Forresten, jeg hadde ørten bilder jeg skulle laste opp nå, men internettet på New Zealand er dårligere enn i Australia, så det får vente litt til.)