Sida sist

Jeg prøver virkelig å unngå å tenke på at byen jeg har vært i er verdens største. Ikke mindre enn 37 millioner befinner seg i området. Det er mange folk. Tredve fargerike nordmenn med sekk på magen og ryggen vakte likevel oppsikt og var til stor fascinasjon for japanerne vi møtte på. Jeg er glad vi kunne spre litt glede.

 

Hiroshima, Kyoto og Tokyo sto på agendaen. Jeg føler meg tom for ord når jeg skal beskrive disse, for det er så altfor mye å beskrive. Å komme til et land på størrelse med Norge, men med omtrent hundreogtjuefem millioner flere innbyggere resulterer i en ting, kultursjokk. Og jeg skjønner godt at japanske turister i Norge opplever det samme. Hjemlengselen min starta her.

 

Hiroshima var fint, trist og artig. Denne ”småbyen” med bare et par millioner innbyggere viste sin triste historie på Fredsmuseet. Vi hadde kulturell workshop, ble kjent med Lappy klubben, var på middag hjemme hos japanske familier (og engelsk er lite utbredt her, så det var mildt sagt interessant) og ble godt kjent med byens lokale sake på baren Otis.

 

Selv om landsby tilværelsen passa meg ganske bra, måtte vi videre til Kyoto , som er landets tradisjonelle hovedstad. Vi sov på golvet, opplevde japansk bad og drakk øl i de framlagte kimono/kåpe-greiene. En lørdagskveld fikk vi servert et tradisjonelt japansk måltid, og jeg kan nå krysse av blant anna rå blekksprut på lista over rar mat jeg har smakt. Det andre vet jeg ikke hva var. Kanskje like greit?

 

Men fra Kyoto til Tokyo. Shinkansen fikk oss fram på sekundet. En fascinerende ting med Japan er tidspresisjonen. Står det at man skal være i Tokyo kl. 14.52, ja, da er man der 14.51.50 og kjører igjen 14.52. Jeg skjønner godt at lærerne var stressa for å få oss ut av toget, for det var jeg også.

 

Selve byen var og er enorm, men utrolig strukturert. Farge- og tallkoder på det meste ga en bystruktur jeg ikke tror vi kommer til å se andre plasser enn i Tokyo.  Det var lys, folk og bygninger absolutt overalt, men jeg overlevde.

 

Neste stopp på turen var tilbake til virkeligheten, Australias Cairns. Her fikk vi oppleve kontrasten til Japan, plass. Vi rafta på ei elv gjennom regnskogen (f-a-n-t-a-s-t-i-s-k!) og snorkla to meter over Great Barrier Reef. Jeg blei, som de fleste andre, solbrent og fikk et skikkelig interessekick for marinbiologi.

 

I Brisbane viste det seg å være sol og varmt, det så i allefall sånn ut fra innsida av biblioteket. Her oppholdt jeg meg fra morgen til natt og det gjorde meg ingenting å reise igjen. For å se på noe anna. Så nå befinner jeg meg på New Zealand, i Auckland. Vi var en gjeng som leide bil og kjørte sørover, gjennom et sted vi aldri lærte navnet på og kaller det Rorbua, til Taupo. I Taupo skreiv jeg oppgave og reiste nord igjen til Auckland.

 

Hvorfor reiser jeg til New Zealand for å skrive oppgave, lurer du kanskje på. Jo, jeg har et godt svar. For turen var bestilt tidlig i høst, en tidagers tur, så jeg reiser tilbake til Brisbane den 25. Og dette var i boks før jeg visste hva som kom til å skje på lørdag. Da kommer Mattis til Brisbane og jeg gleder meg sånn! Derfor oppgave. Det gjør ingenting.

 

(Forresten, jeg hadde ørten bilder jeg skulle laste opp nå, men internettet på New Zealand er dårligere enn i Australia, så det får vente litt til.)

 

Hiroshima

Tidleg sundagmorgon sto bussen klar utanfor hotellet. Morgonsola var framleis bak skyskraparane og eg var berre fysisk tilstade. Med 16kg på ryggen trudde eg turen framfor oss var pakka og klar. Eg trur no at ein aldri kan bli førebudd nok på reisemålet vårt,; Japan. Eg er i Japan.

Flyturen var, som vanleg, lang. Men endeleg framme køyrde bussen over ei bru i eit mørkt fjellete landskap. Brått ser vi at fjella framfor oss er noko anna, nemleg skyskraparar. Ikkje ein, men mange hundre, moglegeins tusen av dei. Dei veks opp framfor oss med bratte veggar og lys. Mykje lys og på alle kantar. Firefeltsvegar og syklistar. ”Love hotels” og 7eleven. Dette var mitt første kultursjokk. Verda er stor.

 

Etter å ha tatt ut 20.000 i minibanken (yen…) snudde eg meg mot mathylla og innsåg at eg ikkje kjem til å ete elgsteik med raudvinssaus på lenge. For blekksprutsnacks er verkeleg ikkje det same. Visstnok er det japanarar som har høgast levealder, men dei veit ikkje kva dei går glipp av!

 

Mandag fekk eg kultursjokk nummer to. Ikkje da treogtredve fargeglade nordmenn med fjellsekkar på både rygg og mage, vandra blant japanske dresskledde, stilreine forretningsfolk, men da eg fann ut at folk her var presise. Nei, det er å underdrive. Dei er presise, men det er stresset rundt denne tvangstanka som overraska meg. For dei stresser rett og slett for å unngå å stresse. Eit underfunderleg paradoks. Men vi kom oss til Hiroshima, var på fredsmuseet og oppdaga kor frekke nordmenn er i Japan. Frivillig eller ikkje. Eg oppdaga også den norske, lokale stamplassen, Otis, kor dei har dei beste saken i heile Hiroshima. Noko som seier sitt.

Tysdag hadde vi litt fri, og eg oppdaga at japanarar har jo fantastisk flotte klede og lange handlegater. Etter Columbusoppdaginga mi var det workshop. Vi fekk prøve kimono, origami, te seremoni og spele eit instrument eg har bilete av men ikkje namnet på. I tillegg fekk vi møte The Lappy Club – og eg har ikkje ord. Men japanarar er det merkelegste, søtaste og snillaste folket eg har møtt. På godt og vondt. For å ver litt generaliserande.

 

Onsdagen var flott. Vi skulle på tur og tilslutt, til guidens store irritasjon, kom til ei nydeleg øy, Miyajima. Turistfaktoren var høg, og spesielt då vi fann ut at hjorten på øya var heilt tam. Så tamme at folk med is måtte springe og at dei gjekk i veska til gåande folk for å finne papir. Over til andre dyreartar, eg hadde fått nokre ufrivillige sengedyr, lopper, og var relativt trøtt etter å ha blitt halde vaken om natta. Men eg fekk nytt rom. Og etter å ha vore på middag hos vertsfamilie var sengane (fekk dobbeltrom!) mjukare enn vanleg. Eg sov godt den natta.

Så kom vi til dagen i dag. Kort oppsummert var det varme kjelder, mange nakne nordmenn, krepshale i kaffi, haustfarga lauv, smilande japanarar og mangel på søvn. Ikkje i samanheng. For all del, dette er verkeleg ikkje i samanheng!

På kvelden var det samling i Saeki’s herlege bar, Otis, kor vi fekk grønsakssuppe med rugbrød og drakk øl. Etter at vi vart mette fekk vi besøk av ei nydeleg japansk gruppe, Asian Wings. Dei spelte, dei sang og dei dansa for oss. Det var ein topp fem konsert for min del.

Dette var Hiroshima i mine ord. No skal eg pakke, for i morgon går ferda lyande fort vidare til Kyoto.

 

Øs pøs

Ute regner det. Åsa lager kakao og jeg sitter å vurderer om jeg skal skrive på oppgava. Oppgava skal inn på fredag og været her nede er og har vært sånn det pleier å være i Volda om høsten, bare litt varmere. Egentlig burde jeg være glad for at det tvinger meg til å være inne. Hvem er det som tar med støvler og regnbukse når de skal til Australia om sommeren? Jeg vet jeg kommer til å gjøre det neste gang.

Huset står selv om hagen forgår. Og pungrotta på loftet er avslørt. I morgen forgår den også. Livet er brutalt. Ironisk nok skriver jeg om miljøproblemer, bare utenfor og ikke inne.

Det er egentlig utrolig hva man får gjort når timeplanen leser en ting; Oppgave. Sju bokstaver som forandrer hverdagen drastisk. Så langt i dag har jeg økt effektivitetsnivået fler hakk enn resten av uka til sammen. Hvem sa at man skal la denne typen skriftlig oppgave vokse på seg? Her er den snart grodd fast. Men mentalt og ikke på papiret.

Så Åsa, Marit og jeg har stasjonert oss ved kjøkkenbordet, for det er nært til det viktigste for øyeblikket: mat. Trøstespising og oppgaveskriving går hånd i hånd. Jeg trenger en hånd som kan skrive oppgava for meg.  Hjelp.

Kvardagen

Etter returen frå Bourke har eg så smått begynt å venne meg til kvardagen her i Brisbane. For det er ein overgang. Brått er det folk og  firefeltsmotorvegar overalt. Byen dreg med seg nye, uvandte faktorar, som stress, lyskryss på kvart hjørne, marknader midt i byen, lunsjkonsertar og fotoutstillingar. Eg kan ikkje unngå å smile til den konstante folk- og bilmengda når kvardagen er så fin.

Brisbane etter klokka seks om kvelden

Førre veke flytta Josefine, Marit, Åsa, Inger, Ellisiv, Olav og eg inn i eit lite dukkehus med adresse 118 Princess Street, Kangaroo Point, Brisbane. Huset er om lag hundreogtjue år gamalt og er tatt særdeles godt vare på. Sengane var reidd opp og det sto ei flaske vin og venta på oss då vi kom. Ute i hagen venta det andre overraskingar på oss; nokre gedigne edderkoppar, som smilte frå kvart sitt nett, eit par pungrottar og ikkje minst, flaggermus med éin meters vingespenn. Eg held meg uvandt mykje inne.

(bilete kjem)

Huset, som vi har døpt Huset, har gangavstand til skulen. Griffith husar for øvrig  seksti andre norske studentar utanom oss tredve. Greit, det var litt nedtur då vi fann ut det. Men sånn er det, og det merkast at ein er aldri så norsk som når ein er i utlandet. Her er det skandinaviske nattklubbar og norskkviss kvar torsdag. Miljøtilretteleggjing er sjølvsagt viktig, men på denne skalaen skjønar eg det ikkje heilt.

Ellers har vi vore på to utfluktar dei siste to vekene. Den eine var til ei himmelsk øy med krittkvite strender og djup, grøn skog. Her malte- og kasta vi boomerangar, dansa aborginsk regn- og fiskedans og spelte vollyball.

Meg, Josefine og Marit på himmelsk strand.

Den Himmelske Stranda.

Så vart eg sjuk og går no på antibiotika. Typisk. Nok om det.

Den andre utflukten var til Surfers Paradise, som levde opp til namnet. Dei kvite strendene, havet så langt ein kunne sjå med surfarar som møtte bølgjene langt der ute. Dei lokale tar alltid godt i mot oss, så eg er lova sightseing av ei dame på ein trådbutikk om eg kjem tilbake. Korleis kan ein ikkje like det? Om kvelden vart den lokale karaoke-/sportsbaren snudd på hovudet, når tredve dansande nordmenn skulle feire ei, Lena, som fylte tjueein. Vi merka at dette ikkje var vanleg. Men kjekt var det så absolutt!

Surfers Paradise i dårleg vêr og godt selskap

Hotellet.

Turgjengen.

No er helga forbi atter ein gong, og det er to problem som stressar dei fleste i AA-gjengen; oppgåvene. Dei to uromomenta; Minor- og Major assignment. Så no trur eg eg trekker meg stille tilbake og byrjar. Det er betre seint enn aldri!!

Absolutt verdt eit besøk.

Back o´Bourke

Jorda er flat og bakken rød. Det vokser trær og blomster jeg aldri har sett før. Inn i blant de slanke, nesten svidde trærene ser jeg kengeruer hoppe raskt forbi, mens emuene ikke skjønner hva oppstyret kommer av. Her lever papegøyer, villgeiter og slanger side om side i hva som blir betegnet som the outback – ute i den australske ødemarken. Det er dit vil skal.

Den siste uken har klasse AA vært på tur til Bourke, en liten by ca 80mil nord fra Sydney. Denne byen ligger langs en elv, The Darling River, som er hovedvannåren til store deler av det østlige Australia. Og denne elven er like humørsyk som en fjortenåring. Flommer og tørke dreper i samme styrke her, men likevel er det få som vil flytte. En annen ting dette stedet er kjent for er at en tredjedel av befolkningen her er aborginere, noe som vekker nye samfunnsspørsmål hos vestligorientert nordmann.

Det har vært en hektisk uke, vi har blant anna kjørt firhjuling, dramatisert ”Askeladden og hjelperne”, bodd hos vertsfamilier, tatt elvebåt, besøkt The Flying Doctors, besøkt gårder, kyssa en kengeru, holdt deler av en slange (resten av den smaug seg heldigvis avgårde) og sjekka ut Bourks lokale pub. For å nevne noe.

Og for å nevne noe anna, vi har vært på camping. Skikkelig australsk camping, med myggmiddel, ullundertøy og solfaktor á la 30grader pluss. Bourke blir sett på som Australias svar på Chicago, med alt det innebærer. For meg var det en stor opplevelse å kjøre til døra på campen, ha dusj, do, strøm og være like sivilisert som i et vanlig hus. Og jeg var ikke åleine; den eneste i gruppa som hadde med håndkle var guiden.

Men de to dagene vi var der var fantastiske. Høydepunktet var da vi var på fjelltur. For utrolignok så finnes det fjell i det flate landskapet. Mount Gundabooka er 385mil år gammelt og forskere mener dette er et av fire lignende fjell i Australia som var de første som kom over vannoverflaten og dannet kontinentet Australia. Og under oss var landskapet helt flatt.  Danmark  hadde fjelltopper i forhold.

Nå er vi tilbake til hverdagen i Brisbane. Vi hadde første forelesning i dag, mat er det i kjøleskapet og jeg stortrives.

Trær, Brisbane, kunstutstilling, blomster, rød jord, appelsiner, maurtuer, fjelltur, blomst, solnedgang, grilling, øgle, blomster-Martin, bomull, spor, vannreserver, fly, hest, kengeru og fugl.

Og tusen takk for kommentarene på forrige innlegg (og dette her også viss det kommer noen :))

Framme

Eg veit ikkje kva som er opp eller ned, høgre eller venstre, rett eller gale. Her er det aller meste annleis.

Folka er annleis. Dei helsar, smilar, spørr korleis eg har det og fortel om brevvener frå Bergen. Dei er pene, fint kledde og joggar heile tida overalt. Bilane køyrer på den britiske sida og er stort sett overalt. Gatane er lagt i rutemønster kor dei ”loddrette” (kjem ann på korleis ein ser på det) er oppkalla etter britiske kongar og dei ”vassrette” etter britiske dronningar. Queen Street er hovudgata.

Brisbane ligg lags ei elv. Denne elva renn sikk-sakk gjennom byen og det er langs denne vi skal bu, gå på skule og utnytte den kunstige strandsona, som btw ligg fem minutt frå skulen. (Og ettersom vêret har vore sommerkjole- og shortsfint så langt trur eg stranda vert godt brukt). Solfaktor 30+ kjem godt med for bleike nordmenn!

Byen er også uvanleg rein, ung og moderne. Og mellom hovudgata og elva ligg ein botanisk hage. Ein botanisk hage! Den er laga som ein park kor folk eter lunsj og slappar av under skuggjen av eit tre. Det er herleg. Livet i Brisbane er herleg. Det har vi funne ut dei siste dagane kor vi har surra rundt i byen.

Onsdagen kom vi fram etter altformangeogtredvetimers flytur med mellomlanding i London og Hong Kong. Hotellet var i særklasse. Eg seier ikkje meir. Etter at eg kom over kor flott hotellet var gjekk dagen med på å utforske byen, venne seg til vanleg mat att og middag med vors. Klassa er veldig fin!

Torsdagen var det introduksjonskurs om systemet på skulen, eit system som var kurset verdig. Orsak HiVolda, men etter dette sank du på skalaen for min del. Etter aha-kurset var det tid for litt surring att før trening, bading i bassenget på hotellet og ordning av øvingsrom på konservatoriet her. Kor herlig er det ikkje at det gjekk i boks? Eg er nøgd. Resten av dagen gjekk med på middag ute, vors og ut. Som sagt, eg er nøgd.

Fredagen vakna eg tidleg, såg dansefilmen Footloose <3, kjøpte meg hatt, var på stranda, ordna telefon (ring meg! Det er billigare enn nettet her) og satt seint oppe.

Laurdag – byrjinga på Bourketur. Opp ti på fem. Alle tinga med til skulen. Buss. Eg sølar kaffi i buss. Får auge på ein emu. Tar inn på ”Jolly Swagman” på veg til Bourke. Og no regnar det. Det regnar som i Bergen. Øs pøs.

Men alt i alt trur eg dei neste dagane vert fine og at heile opphaldet kjem til å ver både minne-og lærerikt. Men to ting her er keisamt, Først: internett er dyrt og dårleg. Så dårleg at det er grunnen til at det vert få bilete no.

Men sist og verst: Eg saknar Mattis.

Bourke Bourke!

Laurdag

I etasjen under meg er det fult liv og i leiligheita ved sida av åt dei frukost for timar sidan. I dag reiser vi austover, Mattis og eg. Vi skal i dåp imorgon og tidleg tidleg mandagsmorgon køyrer han meg til Gardermoen. Det nærmar seg avreise!

Dei siste dagane her har vore fine. Han har spelt trommer i kjellaren, eg har vore på skulen, vi har gått turar, vore på festar og utforska kvardagens mange moglegheitar. Det å ha bil gir ein ekstra fridom når ein bur på Søre Sunnmøre.

Eit lite utval:

Camilla, Mattis og eg var på ein godt planlagt fjelltur

Klassevandring til Ekkodalen

Vi fekk svar!

Takk for ein fin sommar : )

Sumar

Sumar. Denne sumaren byrjar å kome til vegs ende. Det er femtande august og sjølv om sola skin utanfor, så veit eg at imorgon byrjar ei ny epoke. Ein ny sumar. I Australia. Sjølv om eg ikkje reiser før om eit par veker, så veit eg at imorgon byrjar det. Dét eg er redd for og dét sumarfuglane i magen har vakse seg store for. Reisa. Mi tre måndars lange reise.

Vegen hit har vore lang, eg skal innrømme det. Det har vore hindringar og framleis er vegen krunglete. Og det har vore mykje å tenkje på, noko eg trur det berre vert meir og meir av. Ein sett seg berre ikkje ned og bestiller ein tur til Australia, det er så mykje meir omfattande enn det. Det er vaksiner, økonomi, reiseforsikring, billettar, hybel, skulebøker, språk og så mykje meir. Eg trur eg har klart å kople det ut for augneblinken. Men imorgon byrjar det.

Eg skal ikkje klage på denne sumaren, absolutt ikkje. Bergen by er ven og vakker som alle tidlegare år. Byfruane likeså. Og St. Hans på Lygra var minst like vakkert som ifjor. Skilnaden i år var at bålet (av brake) brann i meir enn ti minutt, fordi den lokale bussjåføren var lei den halvråtne trebåten sin. Mattis og eg har råna rundt i Ragna Ragnarokk (som bokstavlegtalt nærmar seg for hennar del). Mattis overraska meg stort med reise til Riga i bursdagsgåve, og vi trives godt i kvarandres selskap så turen var særs fin. Eg var på hytta med familien i nokre dagar og så kom Mattis og Ragna køyrande til Bergen og henta meg. Sola skein og gulerøttene i åkeren er modne. Ingenting er betre.

Men no er vi attende til Volda. Og imorgon byrjar det.